ØSTERDALSKLARINETTEN

Østerdalsklarinetten tilhører en folkelig klarinettype som finnes i en rekke forskjellige utforminger, både i Norge ogi de andre nordiske land. Den mest kjente av Østerdalsklari­nettens norske slektninger, er den såkalte Meråkerklarinetten. Det ser ut til at disse instrumentene mest ble brukt av gjetere, omtrent på samme måte som bukkehorn, dels til å skremme bort farlige dyr, dels til å spille enkle melodier på.

Østerdalsklarinetten er et klarinettinstrument av heteroglott type, dvs. at den har et separat, enkelt rørblad, som er festet over instrumentets blåsehull. Rørbladet, eller tunga, som det ofte blir kalt, har sannsynligvis vært laget av einer og surret fast med bektråd.
Når det gjelder instrumentets historie, er det lansert en teori om at disse folkelige klarinettformene har oppstått som en sammensmelting av tre ulike instrumenttradisjoner: trefløyta, luren og orkesterklarinetten, og at dette skjedde omkring 1800.

Mange av disse folkelige klarinettene har blitt omtalt som "fløyte". Modellen til Østerdalsklarinetten, som finnes i samlingene på Glomdalsmuseet i Elverum, er også registrert der som "fløyte". Den har 7 fingerhull på oversiden og ingen under, noe som også forekommer på mange folkelige trefløyter.

Østerdalsklarinetten har også iøynefallende felles trekk med luren, tilvirkningsmessig sett. Den er laget av to halvkløvninger som er hult ut og surret sammen igjen med never. Den utvendige formen og lengden,ca.50 cm, gjør også at instrumentet likner mye på en liten lur.

Slektskapet med orkesterklarinetten er åpenbart. Østerdalsklari­netten har som nevnt enkelt rørblad på samme måte som den tidligste kjente heteroglotte klarinetten i Europa, kalt "chalu­meau" og belagt første gang omkring 1700.

Som tidligere antydet er det instrumentet du nå har foran deg, en kopi av et instrument som finnes på Glomdalsmuseet i Elverum. Den ble registrert ganske tidlig i museets gjenstandssamling, antagelig i 19l2.Museet har forøvrig ingen opplysninger om instrumentet. Fagfolk ved museet sier imidlertid at det må komme fra Østerdalen et sted. Dette er grunnen til at vi har gitt det navnet "ØSTERDALSKLARINETTEN".

I forhold til originalen på Glomdalsmuseet, er det gjort enkelte endringer på Magnar Storbækkens modell. Blåsehullet har fått en endret utforming som letter tilpasningen av tunga og samtidig gir et mer lettblåst instrument. Av musikalske grunner er finger­hullenes plassering noe endret. Disse kan også variere noe fra instrument til instrument. Vi mener imidlertid at en stadig søken etter forbedringer er i pakt med tradisjonens grunnleggende vesen, og har derfor tillatt oss disse små endringene.

SPILLETEKNISKE FORHOLD

Hvis man dekker de 5 første finger­hullene og setter an instrumentets grunntone, kan man spille melodier
som dreier seg rundt en kvintramme. Det gir et toneomfang som vist, transponert til D-toneart. Tallene over notene viser antall fingerhull som er dekket, regnet fra munnstykket.

Innenfor denne rammen kan man spille mye tradisjonsmusikk fra Østerdalen, både visetoner, melodier fra seterlivet, og dansemusikk.
Som vanlig er på slike folkelige instrumenter, kan tonenes plassering i skalaen variere noe, slik at man får en varierende grad
av svevende tonalitet i musikken. Slike tonale variasjoner finnes i nesten all tradisjonsmusikk, og må sees på som et viktig stiltrekk.

Gratulerer med din nye Østerdalsklarinett! Vi håper du vil få glede av å spille på den. Til å starte med skal du her få noen melodier å øve deg på.

Atle Lien Jenssen, Hamar


Kilder:
Aksdal, Bjørn: Meråkerklarinetten, Ringve Museum, 1992 Glomdalsmuseets samlinger, Elverum
Jenssen, Atle Lien: Min elskede pike og venn ... Viser i tradisjon etter Guttorm Flisen, Elverum, Aschehoug, 1987
Sandvik, Ole M.: Østerdalsmusikken, Tanum 1943